Brev 4 - Warsailors.com

Her skal jeg kort nevne noen av mine opplevelser som egentlig hører inn under punktene 3, 4, 5 og 6 i ansøkningsskjemaet:

Jeg var påmønstret S/S Ringulv, som var bygget i 1903. Vi gikk fra New York i konvoi (dette var Konvoi HX 20) lastet med krigsmateriell til Le Havre. Vi ble naturligvis angrepet stadig under overfarten og bombet under lossingen. Vi kom oss ut og gikk til Swansea, hvor vi lastet kull for Bergen. Før vi rundet Scotland ble S/S Navarra torpedert like foran oss (følg linken for mer informasjon), og endel av mannskapet gikk tapt. Over Nordsjøen gikk vi i konvoy (dette var Konvoi ON 25), eskortert av destroyeren Cossack, best kjent for hovedrollen under Altmarkafæren i Jøssingfjorden. Tre timer før ankomst Bergen ble vi jaget tilbake av fly, u-båter og krigsskip. Vi måtte snu og vi kom oss tilbake til Methil i Skottland. Vi fortsatte siden til Newcastle. Der gikk mange av oss unge opp på det norske konsulatet og meldte oss frivillig til kampene i Norge. Vi ble avvist på grunn av umulige transportmuligheter. I Newcastle ble vi også naturligvis bombet døgnet rundt inntil vi fortsatte sydover langs kysten, hvor vi gikk i vrakrester efter tyske E-båtangrep (motor-torpedobåter) på skipene i området.Vi passerte utenfor Rotterdam den 10. mai da tyskerne la denne byen øde med sine flyangrep.

Til informasjon, i dette tidsrommet var Ringulv i Konvoy MT 61, som gikk fra Methil den 29. apr.-1940 og ankom Tyne samme dag, og i Konvoy FS 166, som gikk fra Tyne den 8. mai og kom til Southend den 10. mai, men Ringulv gikk altså til Le Havre (begge er eksterne linker).

Vi kom oss frem til vårt bestemmelsessted Le Havre. Der ble vi bombet døgnet rundt i vel en måned inntil vi gikk derfra som siste skip med 15 hundrede flyktninger ombord. Avgangen skjedde den 10 juni og tyskerne hadde fritt leide, da dette var en hel uke efter evakueringen av Dunkerque. Om nettene hadde vi gjerne tilhold hos den norske sjømannspresten. Sjømannskirken ble siden gjevnet med jorden. Presten ble av oss hjulpet over Seinen med sin gamle sykkel, og han kom seg videre sydover. Det fantes ikke noen beskyttelse mot de tyske flyangrepene, og efter at de hadde tømt flyene for bomber, gikk de i lav høyde og pisket kaiene med sine maskingeværer. Vi var siste skip ut av havnen (Rudzins dagbok og siden min om evakueringen har en detaljert beskrivelse av hendelsene. Se også de andre linkene nederst på denne siden). Vi var lastet og hadde bl.a. gull til en verdi av 60 millioner ombord. Vi skulle sette iland flyktningene i byen Cherbourg, men da vi kom dit så var tyskerne allerede der, slik at vi måtte fortsette videre til Brest, og der ble vi kvitt de siste beboerne av Le Havre. Vi fortsatte videre til Bordeaux, og vi så lyst på vår ankomst der, da det hadde vært dårlig med søvn i lengre tid. Vi ble skuffet, for idet vi ankret i elven kom tyskerne med sine bomber og miner. Ved siden av oss tok de knekken på en større troppetransporter, og de fleste ombord omkom. Vi kom oss ut fra Bordeaux uskadd.

I juni 1941 lå vi i Safi, Marokko. Der ble skipet efter ordre fra tyskerne tatt av Vichy Frankrike (Frankrike ble delt i to etter kapitulasjonen. Den nordlige delen kom under fullt tysk styre, mens den sørlige delen ble styrt av en fransk kollaboratør-regjering med sete i Vichy. Dermed hadde tyskerne også kontroll over de oversjøiske franske koloniene, bl.a. Marokko og Algerie. Linken til "Krigsseilerlinker" nedenfor vil gi mer info om dette). Vi ble senere hen plassert i 9 forskjellige fangeleirer, og ble holdt i fangenskap inntil vi i november 1942 kom oss gjennom de amerikanske linjer syd for Oran i Algerie. Vi fikk tilhold i endel vareskur på kaien i Oran, hvor vi daglig var med på lossingen av krigsmateriell fra de alierte skipene. Til å begynne med (nå er han tilbake til året før den allierte innvasjonen) ble vi av tyskerne tilbudt femtusen norske kroner hvis vi frivillig ville reise hjem. Forutsetningen var nok at vi da skulle gå i tysk sjøtjeneste. Dette ble ikke nevnt under tilbudet vi fikk. Noen få, som var totalt ødelagt helsemessig i fangeleirene godtok tilbudet og reiste hjem. Vi andre ble av Quisling-regjeringen fratatt vårt norske statsborgerskap, og vi lå således ikke særlig godt an hva gjelder å overleve straffemetodene som ble iverksatt. Her skal jeg ganske kort nevne noen av fangeleirene:

Fra Safi ble vi via Casablanca og Tazi transportert til Oujda, som ligger ikke så langt fra Middelhavet. Vi skulle tvangssendes derfra via Frankrike og Tyskland. Vi motsatte oss transporten fra Oujda og vi ble pakket inn i en jernbanevogn beregnet for 40 mann eller 8 hester. I denne vognen ble vi transportert via Oran til et sted ved navn Berguent. Dette stedet ligger syd for Oran et stykke inne i Sahara. (Jeg tror han tar litt feil her; Berguent ligger i Marokko, sør for Oujda, skjønt nokså nær grensen til Algerie. Jeg lurer litt på om han blander det sammen med Sidi-Bel-Abbes, som ligger sør for Oran i Algerie. Kaptein Messel nevner i dagboken sin at 9 av mannskapet ble sendt lenger inn i landet for å arbeide, mens resten ble værende i Berguent, så det er mulig at min far var en av dem som ble sendt for å arbeide, men noe navn er ikke nevnt for stedet). Vi skulle egentlig videre sydover (Colomb Bechar?), og begynte under kommando treningsmarsjer kl. seks om morgenen, og fortsatte i 50 varmegrader til langt utpå dagen. Denne videreforsendelsen sydover ble imidlertid avlyst, og vi ble påny sendt tilbake til Marokko.

Kart over Algerie | Kart over Marokko (begge er eksterne linker).

Turen gikk i retning Atlasfjellene og efter en lang marsj fikk vi omsider tilhold i et ubebodd område utenfor landsbyen Settat. Der arbeidet vi fra klokken 6 om morgenen til klokken 7 om aftenen. Vi skulle grave huller i kalkfjellet. Hullene var 80 x 80 x 80 cm. Ordren var at vi skulle grave 5 huller hver pr. dag. Dette klarte vi ikke, og ble naturligvis erklært for å være sabotører. Vi fikk noe som kunne ligne på mat to ganger i døgnet. Vi satt og spiste i noen gravde grøfter, og like ved siden av "spisebordet" var det en grøft hvor avtrede foregikk. Det vrimlet av spyfluer, og det var ikke så enkelt å unngå å svelge noen av dem. Vi ble plaget av tyfus, malaria og dysenteri. Selv fikk jeg difteri og ble av hensyn til smittefaren lagt inn på et sykehus. En kristiansander, Hans Larsen, døde ved siden av, og han ble gravd ned i sine lurvete klær, uten at noen fikk rede på dette.

Vi ble omsider flyttet til en leir litt nærmere Atlasfjellene. Dette stedet hette Qued Zem (først hadde de hatt et opphold i interneringsleiren Sidi-El-Ayachi på kysten av Marokko). Fra denne leiren rømte jeg og to andre (jeg tror det var fra Settat de rømte, og ikke Qued Zem). Vi hadde til hensikt å ta oss frem til Gibraltar. Efter en måned på flukt ble vi tatt og plassert i forskjellige fengsler. Vi havnet omsider i et kriminalfengsel. I denne steinhulen satt det 44 mann og disse kom fra 23 forskjellige nasjoner. Vi fikk to boller suppe i døgnet, men to av oss var ekstra heldige idet den tredje fikk gulsot og et maveonde, slik at vi kunne ta oss av hans matrasjon. (Den tredje overlevde også). Fra denne jordhulen tok de ut fanger ved midnattstider og banket de opp. Efter endel forhør og opphold i dette fengselet ble vi avmarsjert til jernbanestasjonen, eskortert av 15 bevæpnede gedarmer. Disse ryddet en hel jernbanevogn for passasjerer og plasserte oss 3 kriminelle i vognen. Så gikk transporten tilbake til Qued Zem igjen, hvor vi av gedarmene ble avlevert til kommandanten ute i skogen.

Fra Qued Zem ble vi omsider overflyttet til en leir i Azemmour, syd i Marokko. Leiren var tidligere brukt av fremmedlegionen og hette Sidi-el-Ayachi (dette var som sagt før Qued Zem). Der ble vi strengt bevoktet av bevepnede Senegalnegrer. I denne leiren døde 4 mann av tyfus. Jeg var også angrepet av tyfus og malaria, men jeg hadde for vane å overleve. I siste runde ble vi transportert gjennom Marokko via Oran og til et ørkenområde i Sahara som hette Mecheria. Det var forresten meningen at vi skulle til et ørkenområde lenger syd som heter Columbechar, hvor vi skulle arbeide på den transsahariske jernbanen, som var under bygging, og treningsmarsjene foregikk som vanlig fra kl. seks om morgenen i 50 varmegrader (dette har han allerede nevnt ovenfor under omtalen av Berguent, så han har nok fått noen av detaljene litt ombyttet).

I november 1942 kom den alierte invasjonen, og som tildligere nevnt kom vi oss til Oran, hvor vi arbeidet med ammunisjonslossingen fra skipene. Efter en tid ble vi igjen flyttet til Marokko. Vi ble plassert ved en stor flyplass ved byen Port Lyautey (nå Kenitra? Se også utdrag fra en e-post jeg har mottatt, nederst på denne siden), hvor vi arbeidet med lastingen av bombeflyene til amerikanerne. Under den alierte invasjonen av Marokko ble M/S Nyhorn av Haugesund senket i elven nedenfor Port Lyautey (for å blokkere elvemunningen for å hindre de allierte styrkene i å trenge inn). Det ble utplukket full besetning til dette skipet, og jeg var en av dem. Skipet ble tatt opp, og av mannskapet gjort istand, slik at vi kunne gå til Casablanca og laste for Newcastle i England. Tyskerne var meget sterke med sine u-båter på denne tiden, så vi måtte gå langt sydover før vi kunne fortsette i konvoyen nordover til England. Vi ble naturligvis stadig angrepet av u-båtene og ikke så rent få av de ca. 100 skipene gikk tapt. Vi kom oss omsider gjennem Pentlandstredet og til Newcastle. Jeg var ombord i S/S Nyhorn i 1 år. S/S Nyhorn fortsatte i konvoyfart i Atlanteren og kom seg velberget gjennem krigen.

På Internettet fant jeg dette bildet av flyplassen i Port Lyautey med elven Sebou rundt (linken går til nettstedet US Army Campaigns of WW II). Jeg tror det må ha vært her min far jobbet en stund, og går ut ifra Nyhorn var blitt senket i Sebou under invasjonen.

Jeg avmønstret S/S Nyhorn efter å ha blitt anmodet om å søke meg inn på radioskolen, idet det var stor mangel på radiotelegrafister til handelsflåten. Så ble det et Londonopphold som jeg aldri glemmer. Dette var i grunnen ikke noe hvilehjem for anstrengte nerver. Vi ble bombet to ganger i døgnet. Det deltok ca. 100 fly i hvert angrep, som gjerne varte i 2 timer. Angrepene begynte vanligvis ca. kl 2100 og varte til ca. 2300. Så var det fredelig mens det brant overalt, inntil angrepene startet igjen ca. kl. 0400 og varte til ca. 0600. Dette var vanlig rutine inntil man i juni måned begynte med disse V 1 rakettene. Dette var jo førerløse fly med en sprengladning på tusen kilo. Det var som kjent bensintilførselen som bestemte når flyet skulle ramle. Det gikk altså flyalarm i juni måned, og denne alarmen ble aldri avblåst, idet disse innretningene gikk oftere enn bussene. Ved radioskolen ble undervisningen lagt til et kjellerrum, og jeg husker læreren ofte sto og holdt tavlen rolig mens han skrev. Vi overnattet i et flintsikkert tilfluktsrom i 3 måneder. Jeg fikk alikevel en splint i det ene låret, men denne ble fjernet av en kvinnelig førstehjelperske. I Londontiden overlevde jeg ca. 500 flyangrep, og hvert angrep varte ca. to timer. Dette utenom hva vi måtte igjennem efter at V 1 bombene ble tatt i bruk. Siden kom V 2 bombene, som veide 15 tusen kilo. De var svært greie å ha med å gjøre, for de falt hurtigere enn lyden, og efter at man er død sjenerer ikke dette bråket noe særlig. I det området hvor vi hadde tilhold ble 80 prosent av husene totalt ødelagt, og ikke sjelden var vi ute om nettene og hjalp til med å bære levende og døde.

Efter radioskolen mønstret jeg ut med M/T Thorshov av Sandefjord. Den var utstyrt med hva man kalte for "flydekk", slik at vi kunne ta 10 fullt monterte fly på hver side av skipet. I midten hadde vi ca. 100 dypvannsminer, og på styrbord side en ekstra stormbro, hvor vi hadde liggende en oljeslange. Alt dette henger sammen med at vi bunkret og forsynte eskortefartøyene med miner i konvoyene, slik at vi hele tiden holdt vanlig konvoyfart. Dette tok vi oss av i Atlanteren og siden i Middelhavet efter invasjonen av Italia.

Vi var to norske og en engelsk telegrafist ombord i dette fartøyet. Natt til den 8de mai 1945 var vi påvei til Amerika efter å ha losset bensin i Liverpool (dette må ha vært da de var i Konvoy ON 301, som gikk fra Southend den 6 mai-1945 og ankom New York den 22. Denne konvoien vil bli lagt inn på egen side. I mellomtiden står skipene som seilte i den navngitt på denne siden). Vi var omtrent i samme possisjonen som pasasjerskipet Athenia befant seg da det ble senket av en tysk u-båt den 3dje september 1939. Jeg var dengang ombord i S/S Nidarland, og vi gikk til assistanse. Altså, 6 år senere var jeg faktisk omtrent i samme possisjon, og i løpet av disse 6 årene hadde jeg merket meg endel opptøyer, som jeg her kort har fortalt endel om.

Vel, vi kom tilbake til England igjen, og da prøvde jeg å få avløsning. Den andre norske telegrafisten ble sykeavmønstret. Engelskmannen egnet seg ikke på grunn av sekretærarbeidet. Jeg var 1 telegrafist, og vi hadde jo fremdeles verneplikt, og skipene som fremdeles holdt seg flytende var av stor betydning, så jeg måtte fortsette ombord. Vi gikk omsider til Sydishavet med olje til hvalkokeriene, og kom tilbake med hårdt tiltrengt olje fra hvalkokeriene. Jeg ble avmønstret M/T Thorshov i Rotterdam den 13. mai 1946 efter 19 måneders tjeneste (se Velkomsthyldest).

Når det gjelder min helsetilstand, så har jeg nevnt at jeg var rammet av tyfus, malaria, dysenteri og difteri. Efter denne difterien har jeg hele tiden vært plaget av astma. Malariaanfallene har jeg med visse mellemrom stadig vært plaget av, men det aller verste har vært Polynevritisen med stadig kramper i lår og legger. Efter at jeg kom hjem i mai 1946 ble jeg innlagt på Levanger sykehus. Dr. Kilnes ved dette sykehuset ville sette igang en behandling mot disse krampene, men av økonomiske grunner måtte jeg se å komme meg i arbeide igjen, hvilket jeg også gjorde.

For sjøfolkene var ikke krigen slutt den 8de mai 1945. Med M/S Titanian, som jeg mønstret ut med høsten 1946 fikk jeg nettopp erfare dette. Vi gikk rett inn i et magnetisk minefelt. Skipet brakk nesten i to, men efter 3 døgn kom vi oss iland efter å ha blitt plukket opp av en nederlandsk tråler. Dette hendte palmesøndag 1947 (følg linken til siden om Titanian for mer informasjon om dette - teksten er på engelsk).

Ellers så har denne Polynevritisen plaget meg hele tiden, og i utallige havner har jeg konsultert leger for å få tabletter for å lindre lidelsen. Jeg har bare en eneste gang blitt sykeavmønstret. Dette var i august 1957. Jeg ble dengang lagt på sykehuset i Sarpsborg, og måtte ta en liten operasjon. Dr. Holst, som behandlet meg ville også se nermere på disse krampeanfallene, men jeg hadde ikke anledning til å bli liggende der av økonomiske grunner. I september 1972 var jeg påny innlagt på Sarpsborg sykehus, og det ble den gang anbefalt store doser med B-vitaminer mot denne Polynevritisen. Jeg ble noe bedre men ble på ny innlagt i januar 1974. Jeg fikk dengang 35 store B-sprøyter, og ble efter utskrivningen oppfordret til å ta store doser med B-tabletter daglig. Uten denne behandlingen og disse daglige tablettene kunne jeg ikke ha holdt meg oppreist. Alikevel har jeg hver natt angrep av kramper, men ved å hoppe ut av sengen og stå på bena hindrer man de store angrepene. Man lærer dette efterhvert. Jeg blir nok aldri kvitt disse plagene som begynte i fangeleirene i Nord-Afrika.

Når jeg høsten 1978 søkte om sjømannspensjon trodde jeg at det gjaldt krigspensjon. I ansøkningen nevnte jeg denne Polynevritisen. Jeg hadde oppholdt meg i utland i 13 år, fra 1963 til 1976, og ante ikke at man måtte bruke spesielle skjemaer når man søkte om krigspensjon. Det er først i den senere tid at jeg er blitt gjort oppmerksom på dette.

Jeg tillater meg å minne om at de overlevende fra Alexander Kielland, som opplevde én smell, på det nærmeste er for nervevrak å regne. Hva da med meg efter å ha opplevd bortimot tusen smeller? Som kjent så ble Germa Lionel oppholdt i Libya i ca. 1 måned. Jeg ble oppholdt i fangenskap i 16 måneder. De på Germa Lionel skal så vidt jeg forstår ha millionerstatninger til delings. For mine 16 måneder i fangeleirene ble jeg gjennom den norske stat fra den tyskvennlige regjeringen i Frankrike tildelt en erstatning på siger og skriver enkroneogsyvogførtiøre pr. dag. Derfor tillater jeg meg 40 år efter frigjøringen å søke om krigspensjon.

Jeg har mottatt følgende i en e-post fra sønnen til en amerikansk soldat som het Melvin Berkman (se også en beskjed i gjesteboken min):
On November 8, 1942 he and his shipmates landed at Port Lyautey. On Wednesday, November 25,1942 he writes to his diary...
"Supplement to Wednesday
I must tell you about the 75 Norwegians that came in here last night. They had been kept in a concentration camp by the Vichy French for 15 months. Most of them were seamen ranging from 19 to 60 years in age. They were working for a Norwegian steamship company with offices in Port Lyautey and carried supplies back and forth between here and Norway. Boats and personnel were siezed by the French and Germans and they were thrown into camps. They claim that 4 Americans who were employed as seamen were shot instead of being taken prisoners or released. The Norwegian government supposedly made a deal where part of their money was to go to their families and the rest given them by the French, but only 50% of what they were to get did they ever receive and this had to be automatically expended for provisions and maintenance which were scant. They could get no medical attention and all were treated very badly. They are now guests of our Navy which is feeding and housing them and they are again to ply their ships along the routes of supply. They hate the French as intensely as they hate the Hun and consider us as their friends and liberators. Several of them speak good English and have spent some time in our country."

Beskrivelse av Odd's brev

For bakgrunnshistorie, gå til
Odd Conrad Holm og de forskjellige linkene på slutten av denne siden.

Dessuten fant jeg 3 bilder på nettstedet til Australian War Memorial, ved å gjøre et søk gjennom siden collection search
Ett bilde har teksten (oversatt fra engelsk): "Snitt-tegning av en tysk V-1 flyvende bombe", et annet har teksten: "Snitt-tegning som viser komponentene av en tysk V-2 rakett (også designert som V-4)", og ett har teksten: "Belgia. 1944-12. Det første bildet tatt av en tysk V-2 flyvende bombe som landet i Belgia".

Denne beskriver V-1 inngående, og har massevis av bilder (tekst på engelsk):

Fi-103/V-1 "Buzz Bomb"