(Brev til en søster som skal til Marokko på ferie).

Stavanger, 1. aug. 1976 Ja, du skal vel til Marokko i nær framtid. Det landet kjente jeg bedre enn gamle Norge, og det hadde sammenheng med at jeg ferierte der i en tid da det hersket endel håndgemeng mellom forskjellige nasjoner, og da beror omtrent alt på tilfeldigheter, hvilket det også stort sett gjør for de fleste individer hele livet i gjennom. Når jeg nu skriver noen ord så er det for å bli kvitt noe skrivepapir jeg anskaffet meg ifjor høst i Den Persiske Gulf, nermere bestemt sjeikdømet Dubai, hvor det forresten nå er blitt opprettet en kirke som har til hovedhensikt å ta vare på slike solide hedninger som meg. (Jeg snakket nettopp med en prest, og han sa det var aldri for sent å bli et bedre menneske, og derfor har jeg bestemt meg for å utsette den saken inntil videre). Den andre grunnen til at jeg skriver er at jeg skal si noen ord om Marokko. På den tiden Jesus ble født så var det Romerne som hersket i landet. Det hette forresten dengang for Mauretania. (Det er også et land som heter Mauretania idag, men det ligger lenger syd, og blir antagelig grunnen til en krig mellom de to landene Marokko og Algerie). I 1912, tror jeg det var, ble landet delt mellom Spania og Frankrike, pluss en internasjonal sone, Tangier. (I dødsannonsen til far sto det at jeg var der, men som du husker så hadde vi en hemmelig adresse der. Tangier og Casablanca var to av de største spionreder under den annen verdenskrig). I 1956 ble landet frigitt og landet regjeres idag av Kong Hassan 2, han var bare et spebarn da jeg oppholdt meg der. Det er vel ca. 15 millioner som bor i landet. Navnet Marokko er bare et pussig påfunn, landet heter i virkeligheten Moghreb-el-Aksa. Det virkelige navnet på byen Casablanca kan jeg ikke huske i farten. Det er nermere førti år siden jeg herjet i det området. Jeg husker ikke om dere skulle kjøre med jernbane fra grensen mellem det som var Spansk og Fransk sone før i tiden. Vel, før dere passerer kongens residens, Rabat, går der en jernbane til venstre og østover til Algerie. Ikke så mange milene fra Rabat var vi i to leirer. Den ene hette Fez og den andre Taza, og videre på grensen mot Algerie har vi grensebyen Oujda. (Hjemstedet til denne typen som israelittene tok livet av i Lillehammer for noen år siden). I Oujda var vi også i en leir. Det var da tyskernes hensikt å sende oss via Marseille til Norge, men med hjelp fra den amerikanske konsulen i Casablanca unngikk vi dette (de hadde mistanke om at de måtte inn i tysk sjøtjeneste hvis de gikk med på å reise hjem). Amerika var på det tidspunkt ikke med i krigen. På de kjøredoningene vi brukte sto det "40 mann eller 8 hester"*, vi ble da sendt videre til et hovedsete for fremmedlegionen i Algerie som hette Sidi-bel-Abbes og siden til en leir inne i ørkenen som hette Berguent. Der var vi på utmarsj fra klokken 6 om morgenen (dette var treningsmarsjer for å venne dem til å gå i varmen), idet vi egentlig skulle videre til den beryktede leiren som var hovedbase under forsøket på å bygge den Trans-Sahara jernbanen. Leiren hette Colomb-Bechar. (Efter den alierte innvasjonen av Nord-Afrika i november 1942 tok fangene i den leiren saken i sin egen hånd og flyttet ned halslinninga på alle fangevokterne og andre tjenere av det tusenårige tyske rike). *Jeg har fått følgende fra en som heter Paul A. Nelson: "In reading your text, I see mentioned the French rail cars in North Africa that were marked "40 men or 8 horses". These have a tie to the First World War, as well. The American Legion, which was formed just after WW I in Paris, has an adjunct organization called the "40 and 8" after just such rail cars. The 40 and 8 (maybe it still exists, I don't know) was more of a charitable organization than the Legion itself. (Sort of like the Shriners are to the Masonic orders, I think)". Kart over Algerie | Kart over Marokko (begge er eksterne linker). Efter disse utmarsjene i ørkenen ble vi omsider flyttet påny, og nå gikk turen tilbake til Marokko (turen til Colomb Bechar ble avlyst). Via Casablanca havnet vi i en by som dere kommer til å passere påvei til Marrakech, nemlig Settat. En beksvart natt var vi 3 mann som rømte fra den leiren. Vi benyttet togtransport, men hoppet av før ankomst Casablanca, idet jernbanestasjonene var bevoktet av folk som gjerne ville slå av en prat med oss. Vi gikk tilfots videre til byen og oppholdt oss der i 14 dager for å forberede rømmingen ut av landet, altså til Gibraltar. Det var ganske artig for vi så nokså ofte ca. 30 policer på sykkel som lette efter oss. Såsnart policene hadde undersøkt et område flyttet vi dit, for vi regnet med at der var det ganske trygt. I ett tilfelle bodde vi hos en gammel dame som nok visste hva vi drev med men som var på vår side. En dag troppet politiet opp. De hadde da oppsporet oss. De to andre var ute. Denne damen gav meg tegn til å dukke idet hun så policene på utsiden. Jeg stakk ut bakveien gjennom haven og sprang og varslet de andre to som drev å spilte billiard noen kvartaler lenger borte. Så var det å finne et nytt oppholdssted. I bydelen Medina kjøpte vi et garvet geiteskinn som rummet 45 liter vann. Dette skulle vi bruke på turen til Gibraltar. Vann var veldig viktig. 3 mann som rømte før oss og som forsøkte å ta seg frem til Tangier tilfots hadde en flaske vann hver. De drakk av flasken og pisset den full igjen. De holdt det gående noen dager på det viset men måtte omsider gi opp. De ble sittende i mørkeseller noen måneder efter dette. Vi fortsatte videre til Rabat med geiteskinnet og siden til havnebyen Port Leyotey (Lyautey er riktig stavemåte her, jeg tror byen heter Kenitra nå) og igjen tilbake til Rabat. Jeg så ut som en araber og slo meg sammen med disse ved et vannhull hvor jeg fyllte geiteskinnet med vann. Når jeg sier vannhull så var forholdet at araberne hentet vann i sine krukker fra et offentlig sted. Vannet var rent men steinhardt da brønnene som ble brukt gjerne var ca. 100 meter dype igjennom kalkfjell. Mens jeg fyllte vann svømte de to andre over til den andre siden av elven for å stjele en båt som vi skulle bruke til Gibraltar. Vel, det var et godt forsøk, men på grunn av for høy sjø klarte vi ikke ta oss ut gjennom brenningen utenfor Rabat. Så var det å tømme geiteskinnet og se seg om efter andre muligheter. Vi reiste da tilbake til siste stopp før Casablanca. En liten oljehavn som heter Fedala. Vi skulle stjele en båt der også, men et helvedes kvinnfolk som oppdaget oss rapporterte oss.Vi ble sittende i Fedala en tid og siden overflyttet til Casablanca. Omsider ble vi overflyttet til kriminalfengselet i Casablanca. Der satt vi 42 mann i et fangehull. Blant disse 42 var der 23 forskjellige nasjonaliteter. Vi fikk noe som lignet på brød, men det var ikke spiselig. Fremmedlegionærene lavet sjakkbrikker av brødet, så fordrev vi tiden med å spille sjakk. Om nettene ble forskjellige fanger tatt ut på forhør og juling. Vi tre ble ansett for å være farlige, idet 15 bevepnede politi kom en dag og avmarsjerte oss til jernbanestasjonen. Der ryddet de en hel jernbanevogn for folk og jagde oss inn, hvorefter de selv bevoktet dører og vinduer. Så bar det tilbake til fangeleiren ved Settat. Selve leiren lå 3 kilometer fra jernbanestasjonen. Vi gikk da under bevoktning sent om kvelden til leiren. Gendarmene overleverte oss til kommandanten, hvorefter de ble innvitert på forfriskninger. Mens de inntok sine forfriskninger stakk vi av igjen, og nu dukker geiteskinnet opp på ny. Jeg hadde fremdeles geiteskinnet så nu lurte vi oss tilbake til byen Settat og solgte det for 50 frank. For pengene kjøpte vi pinnekjøtt og vin, og drakk oss full. På veien tilbake til leiren møtte vi Gendarmene, men vi lå på lur, slik at de ikke oppdaget oss. De trodde jo naturligvis at vi var i leiren hele tiden. Mens vi var i leiren utenfor Settat fikk jeg difteri og ble liggende i et isolat i lengre tid. Det var jo ikke av hensyn til meg, men av hensyn til seg selv og smitten at jeg ble holdt i isolat. Vi drev og plukket stein til veibygging og vi gravde også huller i kalkfjell for at det skulle bli mulig å plante trær i dette gudsforlatte området. Vel, isolatet var faktisk også en ferie for meg. Malariaen herjet fælt. Jeg var forresten nede i 45 kg i den leiren. Jeg husker en fremmedlegionær ved siden av meg som ble stukket av en skorpion og døde om natten, det fantes jo ikke leger i leiren, bortsett fra noen jøder, men de hadde jo ikke serum å hjelpe seg med. Et pussig tilfelle fra dette isolatet var at en skipskamerat fra Kristiansand døde og ble hivd i et hull der. Efter at jeg kom tilbake til leiren ble denne døde gubben ilagt 3 ukers mørkeselle hver eneste dag under oppstillingen i sekstiden om morgen. Jeg visste at gubben var begravet allerede, men jeg sa intet til kommandanten om dette. Det var jo morro å se hvor lang straff han fikk efter døden. Vi kom til at han sto i gjeld på 7 måneders mørkeselle efter begravelsen. Fra denne leiren ble vi flyttet til en annen leir som hette Sidi-el-Ahashi (riktig: El Ayachi). Der var vi sammen med atskillige jøder. De forsvant efterhvert. Vi forsto ikke dengang hva som hente med dem, men vi vet det nu. Hitler tok jo livet av bortimot 6 millioner av disse. I Sidi-el-Ahashi var jeg ute for et arti tilfelle. Vinfatene franskmennene bruker tar gjerne 500 liter. En kveld var et slikt vinfat blitt efterlatt utenfor komandantens bolig inne i leirområdet. Vi var fire mann som bestemte oss for å ta oss en fest. Vi boret hull i fatet og fylte massevis av vin i flere vendinger i medbragte bøtter. Jeg lå og holdt for hullet og drakk inniblant mens de andre bar på bøtter. Neste morgen oppdaget kommandanten at fremmede hadde vært borti vinen hans. Jeg var i nærheten og hjalp kommandanten å trille vinfatet på plass i noe som lignet en garasje. Kommandanten var meget takknemlig for min hjelpsomhet. Så begynte undersøkelsen i leiren. Jeg var klin edru. Jeg hadde gjemt vinen min på flasker. De andre var drivende fulle. Ikke nok med det men de hadde slått full endel andre også. Hele bølingen havnet i mørkesellen i leiren. Noe av min vin drakk jeg og noe solgte jeg på svartebørs. Jeg hadde på forhånd tilnavnet "Tatern" så jeg bar jo navnet med rette, men jeg ble en god venn av kommandanten efter denne min hjelpsomhet. Det var i den leiren vi klarte å kjøpe levende høner av araberne på utsiden. Disse hønene kokte vi i blikkbokser. I ett tilfelle oppdaget vi en høne som gikk på beite inne i leirområdet. Man tjorer hønene i en fot og lar de gå slik til de skal spises. Vel, en trondhemmer og jeg stjelte denne hønen og røsket hodet av den. Tilberedte den og inviterte en kamerat til å smake. Under måltidet røbet denne kameraten at han hadde en høne gående, så vi skulle få smake når den tiden kom. Det ble nokså stille under den videre spisingen. Det var hans høne vi hadde tatt knekken på. Vi røbet aldri noe om dette, og det ble heller ikke snakk om det fra vår kamerats side, han forsto nok sammenhengen. Jeg husker han hette Brandstrøm og var fra Harstad, om han overlevde krigen aner jeg ikke. Så ble vi flyttet fra denne leiren. Nu ble det en lang jernbanetransport helt i Quedzem (Qued Zem), ikke så langt fra Atlasfjellene. Der ble vaktholdet ytterligere forsterket. Stadig oppstilling og navneopprop. Der døde en annen skipskamerat. Jeg passet ham før han døde. Han var meget bitter, og hans siste ord i bevist tilstand var en serie med forbannelser. Vel, vi begravet ham der. Han var fra Tromsø og hans familie fikk ikke rede på noe før i 1943. I denne leiren var vi 3 mann som hadde en avtale med kommandanten om å fiske for ham. Vi gikk innover i retning Atlasfjellene og fisket. Efter tilbakekomsten til leiren fikk vi muligens en fiskespol hver av kommandanten. Vi gikk til fots hele natten og fisket om dagen med gresshopper som agn. Disse måtte vi fange inne i sivet før dagslys. Hva kommandanten ikke visste var at vi hadde med steikepanne og at vi spiste det meste av fisken før vi kom tilbake til leiren. Så ble det omsider ny togtransport. Nå tilbake til Algerie og Sahara. Vi havnet i en leir i ørkenen ca.150 mil syd for Oran (Mecheria). Der var vi da amerikanerne innvaderte Nordvest Afrika i november 1942 (se Linker med tilknytning til min fars historie). Vi kom oss igjennom til amerikanerne og var med og losset bomber og ammunisjon fra innvasjonsflåten i Oran. Vi hadde tilhold i noen vareskur på kaiene der, og mente selv at vi var i paradiset. Der fikk vi, så merkelig det enn høres, den første rødekorspakken. Det var altså pakker som fanger skulle ha hatt tidligere men som var blitt holdt tilbake av disse kjeltringene som hadde makten før amerikanerne overtok. Vi fikk mere enn nok mat av amerikanerne, så rødekorspakkene solgte vi med god samvittighet. Vi ble omsider flyttet til en stor flyplass utenfor Rabat (se utdrag fra en e-post jeg har mottatt, nederst på denne siden), og der var vi i arbeide med lasting av bomber og ammunisjon til de flyvende festningene. Under innvasjonen ble det senket mange norske fartøyer. Vi berget ett av dem (M/S Nyhorn), lastet dette og gikk til England. Ja, dette var i all hast noen ord om Marokko. Det kunne sies atskillig om oppholdet i 9 forskjellige leirer, men det kan være det samme. Jeg overlevde, hvilket 4 av mine skipskamerater ikke gjorde. Jeg har som tidligere nevnt tenkt meg inn på skolen som begynner 18 aug. (styrmannsskolen). Skolens varighet er 1 år. Det kan jo tenkes at jeg går hele året og at jeg kommer meg igjennom. Det er jo ca. 35 år siden jeg satt på en skolebenk, så det blir nok ikke så helt enkelt. Man blir jo glemsk med årene. Her en dag lette jeg en halv time efter brillene mine. Når jeg omsider fant de, så hadde jeg totalt glemt hva jeg egentlig skulle bruke dem til. Og da så blir det vel stusselig å begynne med matematikk og stjerneobservasjoner. Vel, jeg har det bra, Hilsen Odd P.S. For steinplukking i Afrika fikk jeg 1 kr. 48 øre. ______________________________________ Jeg har mottatt følgende i en e-post fra sønnen til en amerikansk soldat: "On November 8, 1942 he and his shipmates landed at Port Lyautey. On Wednesday, November 25,1942 he writes to his diary... Supplement to Wednesday I must tell you about the 75 Norwegians that came in here last night. They had been kept in a concentration camp by the Vichy French for 15 months. Most of them were seamen ranging from 19 to 60 years in age. They were working for a Norwegian steamship company with offices in Port Lyautey and carried supplies back and forth between here and Norway. Boats and personnel were seized by the French and Germans and they were thrown into camps. They claim that 4 Americans who were employed as seamen were shot instead of being taken prisoners or released. The Norwegian government supposedly made a deal where part of their money was to go to their families and the rest given them by the French, but only 50% of what they were to get did they ever receive and this had to be automatically expended for provisions and maintenance which were scant. They could get no medical attention and all were treated very badly. They are now guests of our Navy which is feeding and housing them and they are again to ply their ships along the routes of supply. They hate the French as intensely as they hate the Hun and consider us as their friends and liberators. Several of them speak good English and have spent some time in our country." Jeg fant dette bildet av flyplassen i Port Lyautey med elven Sebou rundt (linken går til siden US Army Campaigns of WW II). Jeg tror det må ha vært her min far jobbet en stund; i brev nr. 4 sier han: "Vi ble plassert ved en stor flyplass ved byen Port Lyautey hvor vi arbeidet med lastingen av bombeflyene til amerikanerne. Under den alierte invasjonen av Marokko ble M/S Nyhorn av Haugesund senket i elven nedenfor Port Lyautey. Det ble utplukket full besetning til dette skipet, og jeg var en av dem. Skipet ble tatt opp, og av mannskapet gjort istand, slik at vi kunne gå til Casablanca og laste for Newcastle i England". Jeg går ut ifra Nyhorn var blitt senket i Sebou under invasjonen. Beskrivelse av Odd's brev For bakgrunnshistorie, gå til Odd Conrad Holm og de forskjellige linkene nedenfor. (Rudzins dagbok og Messels dagbok har mer fra fangeleirene). Skipskamerater jeg har funnet

D/S Ringulv | Evakuering | Fangeleirer | Rudzins dagbok | Messels dagbok | Velkomsthyldest

Krigsmedaljer | Bøker | Krigsseiler-linker | Odds båter | Internerte båter | Norske skip 1939-1945

En norsk sjømanns krigshistorie
Mer om min far - skrevet av Gunnar Skadberg, Stavanger.