Brev 2 - Warsailors.com

(Brev til mor)

Det er tydelig i dette brevet at min far ikke ville engste sin mor ved å fortelle for mange detaljer om forholdene i fangeleirene, og i London da han gikk på skole der i 1943/44. I senere brev, brev 3 og brev 4, samt i Rudzin's dagbok, og kaptein Messel's dagbok (linker nederst på siden) kommer virkeligheten tydeligere fram. For bakgrunnshistorie, klikk på linken til "Odd Conrad Holm" i menyen øverst. Der fins også en mannskapsliste og linker til noen bilder av dem.
Dette brevet er nå blitt publisert i boken "World War II Letters", som er til salgs hos Amazon.com, bl. a.. Dessuten er min far ofte omtalt i boken "Jon's Odyssey" skrevet av Jon Veiberg (den kan også kjøpes gjennom Amazon), som delte lugar med min far på Ringulv. Datteren hans kontaktet meg gjennom Gjesteboken. Jon bodde i Nord-Carolina, døde i 2007. Jeg har fått tilsendt flere bilder fra tiden i Africa, og for første gang fikk jeg se hvordan min far så ut på den tiden. Verden er neimen ikke stor!

Se dessuten siden med
Krigsseilerlinker - Linkene som er tilknyttet "Odds krig" vil gi mer informasjon om Petain og Vichy Frankrike, samt den allierte invasjonen av Afrika, som resulterte i at min far og skipskameratene ble frigitt.

______________________________________

Glasgow England den 25/8-1945
Kjære mor

Jeg har idag endelig hatt den fornøyelse å høre ifra dig. Det siste brevet jeg fikk fra dig var datert september 1942, altså nesten 3 år siden. Det har ikke vært så helt greit med postforbindelsen de siste årene og dessuten var det jo ikke mye man kunde fortelle. Jeg har og har hatt intrykk av at dere trodde jeg var i Tanger i 41-42 og begynnelsen av 43. Har riktignok vært på forskjellige plasser siden jeg reiste heimenifra i snøføyka i 1937, men aldri i Tanger. Jeg skal derfor i all korthet forsøke å fortelle hvor jeg har vært siden april 1940.

Jeg vil skyte inn noen flere detaljer her, funnet i Rudzin's dagbok i den engelske utgaven av "Tusen norske skip" (dette sto ikke i den norske boken). Rudzin sier at han mønstret på Ringulv i febr.-1940, og de forlot Staten Island en tåkefull, kald morgen og sluttet seg til en konvoi i Kanada. På vei til Europa kom de ut for en storm som gjorde at Ringulv ikke klarte å holde den fastsatte konvoihastigheten slik at hun ble gående alene. Han sier de hadde militære lastebiler på dekk, i tillegg til annen last, og at de kom trygt fram til Le Havre tidlig i mars, etter 22 dagers reise. Jeg har forsøkt å resonnere meg fram til hvilken konvoi dette kan ha vært, og har hatt mistanke om at det kunne være Konvoi HX 20 som seilte fra Halifax den 16. febr. og ankom Liverpool den 4. mars. Nå har jeg mottatt bekreftelse på at Ringulv virkelig var i denne konvoien. Navn på alle skipene som var med står på siden min om Konvoy HX 20 (følg linken - tekst på engelsk). Ifølge offisielle arkiver i England kom hun fram til Le Havre den 5. mars, og hvis så er tilfelle, må det ha gått ganske greit over Atlanteren til tross for stormen.

Det var fremdeles rolig i Le Havre på den tiden Ringulv ankom, slik at de kunne losse i fred. Etter noen uker gikk båten til Swansea hvor de lastet kull for Norge før de fortsatte alene til Kirkwall for konvoi. Tilbake til min fars brev:

De første dager av april lå vi med D/S Ringulv i Swansea England og lastet kull for Norge. Vi ble da samlet i konvoy omlag femti båter og begynte seilasen heimover (dette var Konvoi ON 25). Den niende april om morgenen stod jeg i utkikstønna i formasta på Ringulv og speidet etter land og nynnet på "No ser eg atter slike fjell og dalar", men det blev løgn. Jeg så derimot noen tyske bombefly som hadde sin egen måte å ønske oss velkommen heim på. Efter at de hadde kastet sine bomber blev samtlige tyske fly skutt ned av engelske jagerfly som eskorterte oss. Efter flere angrep returnerte hele konvoyen til England igjen*. Siden gikk vi til Havre i Frankrike og losset kullasten. Vi blev liggende der en måneds tid inntil tyskerne jagde oss ut. Havre var ikke særlig fredelig i disse dager. Vi blev jo bombet døgnet rundt. Vi forlot så Havre med femtenhundre flyktninger ombord. (Se linken til "Rudzins dagbok" for detaljert beskrivelse av bombingen og evakueringen av flyktninger, samt utdrag fra "Skip og Menn" om evakueringen). Den yngste var en uke gammel og den eldste hadde ikke rede på sin alder. Det var foresten tvilsomt om noen av oss kom til å bli noe eldre. Flere av flyktningene blev sinnsyk under reisen. Vi mannskapet arbeidet døgnet rundt inntil vi satte folket iland på Frankrigets vestkyst, hvorefter vi fortsatte til Bordeaux. Tyskerne gikk over land mens vi gikk sjøveien. Vi kom frem til Bordeaux omtrent samtidig. Så begynte den samme sirkusen der også.

* Til informasjon, hele konvoien returnerte ikke til England, noen skip fortsatte til Norge og havnet i Hjemmeflåten; følg linken til Konvoi ON 25.

Ifølge en beskjed på Ship Forumet mitt står det i Lloyd`s Shipping Index for 15. juni-1940 at Ringulv var i Methil den 23. apr, i Tyne den 8. mai og ankom Le Havre den 11. mai. Dette stemmer med at Ringulv står nevnt i Konvoy MT 61, som gikk fra Methil den 29. apr.-1940 og ankom Tyne samme dag, og i Konvoy FS 166, som gikk fra Tyne den 8. mai og kom til Southend den 10. mai (begge er eksterne linker).

Efter en tid blev vi nødd til å komme oss videre og fortsatte da til Casablanca i Nord-Afrika. Da var det kvelden og kroken på døra med seilinga for den tid. Ved hjelp av franske nazister tok tyskerne herredømme i hele Nord-Afrika. Jeg fikk da omsider forbindelse med dere gjennom en adresse i Tanger. Brevene blev smuglet over grensen til Tanger. Hadde tyskerne hatt rede på sammenhengen hadde det nok ikke blitt så greit. Besetningen på Ringulv var de første til å bli satt i konsentrasjonsleir (og de eneste som ble satt i arbeidsleirer, i motsetning til de andre norske mannskapene som satt i vanlige interneringsleirer - se linken til Fangeleirer nederst på siden). Vi var i åtte forskjellige av dem i løpet av nitten måneder. Tre av mine skipskamerater døde i den tid. I den ene av kampene (her mener han "leirene") fikk jeg heldigvis difteri og blev inlakt på noe som hadde litt til felles med et hospital. Jeg hadde det meget bra, var iallefall fornøid med livet og tilværelsen og uten det er det jo ingen nytte i å leve for å bruke Kost-Lars sine ord. I en annen av kampene fikk jeg malariafeber. Var da mye sjuk en tid, fikk ingen behandling og gikk mye ner i vekt. Hadde Karl Dala vært der hadde han sikkert kommet til å spørre om jeg ønsket mig dødfødt. Kom da gjennom det uten varig men håper jeg.

Fra en tredje kamp gjorde to andre og mig et forsøk på å komme over til Gibraltar. Vi klarte å holde oss skjult i en måneds tid, men blev angitt av et kvinnemenneske som vi kjøpte noe mat av. Skal man kunne gjøre seg opp en mening om tilstandene i helvede, kan man bare betro sig til det djevelske vesen kvinnen. Vi blev da arrestert. Jeg husker vi var toogførti mann i en selle men nitten forskjellige nasjonaliteter. Vi hadde det helt strålende og gjorde hvad vi kunde for å bli der, men vi blev tilslutt sent tilbake til kampen igjen.

I november 1942 når de allierte okkuperte Afrika var vi i en kamp 350 mil syd for byen Oran (Mecheria). Det var omtrent som å være på blåmyra hvad utsikten angår. Det fantes ikke et grasstrå, sand så langt vi kunde se. Vi fikk ikke så mye mat at det gjorde noe. Det var foresten ikke uvanlig å måtte stå i kø flere timer for å få en flaske vann. Men lus var det iallefall mer enn nok av. Det var alikevel ikke nødvendig å reise heim for å skifte skjorte. Vi blev naturligvis glad når vi blev løslatt.

Mens vi var der nere blev vi daglig spurt om vi ville reise heim. En Trondheimer ved navn Georg Hermannsen var meget syk og reiste heim sommeren 1942. Han hadde hilsninger med fra mig. Han kjente familien Holm i Rosenborgs gate meget godt. Denne hilsen har dere antagelig fått.

Mens jeg var i Afrika fikk jeg mange brever fra dere. De var flink til å skrive alle sammen, og da spesielt Solveig som sikkert skreiv meget ofte. Mange av Solveigs brever var overmalt av den tyske sensuren. Det var ikke sjelden at det mankerte mange linjer. Solveig lurte sensuren alikevel meget godt og fortalte nesten alt av intresse. Det var svært oppmuntrende å få brever fra dere. For en tid siden leste jeg gamle brever av mangel på nye og holdt samtidig en opptelling. Jeg fant at halvparten var fra Solveig. Jeg har ikke truffet et eneste kjent menneske siden jeg reiste så det er moro å høre nytt.

Da jeg var ferdig med Afrika, gikk jeg ombord i en båt som heter M/S Nyhorn. Var der ombord i et år. Siden gikk jeg radio-skolen i London i ni måneder. Det var meget intresant. Klarte det vist bra (Brev 4 beskriver bombeangrepene i London). Mens jeg gikk skolen fikk jeg en radiohilsen fra dere gjennom en venn av meg.

Har nå vært her ombord (M/T Thorshov) snart et år. Vi har gått imellom her og Amerika hele tiden og det har gått meget bra, som oftes i konvoy bestående av hundrede båter. Vi gikk ifra England dagen før kapitulasjonen. Dagen passerte rolig bortsett fra noen dusin dypvannsminer. Det var eskortefartøyene som gikk noen ekstraomganger med de gjenværende tyske undervannsbåtene. (Dette må ha vært da de var i Konvoy ON 301, som gikk fra Southend den 6 mai-1945 og ankom New York den 22. Denne konvoien vil bli lagt inn på egen side. I mellomtiden står skipene som seilte i den navngitt på denne siden).

Forrige gang vi var i New York skreiv jeg noen ord til dig på et kort som jeg sendte med losen før vi gikk til sjøs. Hører du har fått det. Det var ikke tillatt å skrive brever den gang. Nu sist vi var i Amerika fikk jeg brev fra Kari og Solveig. Det var med bange anelser jeg åpnet og leste dem, det er ikke mer enn tre uker siden, så det tok lang tid før jeg hørte noe fra dere (det er mulig at det var i dette brevet han fikk høre om sin fars død. Han døde i jan. '43). Like efter vi hadde gått fra Amerika nu sist fikk jeg forbindelse med Bergen Radio og sendte dig et radiobrev på tyve ord som du sikkert har fått. Det var vistnokk meningen vi skulde begynne å gå på Østen, men det blir vist ikke noe av dette nu da Japsen er sprengt og ferdig for godt.

Jeg hører NN er gift i Cardiff. Jeg var der for to måneder siden men hadde ikke rede på det den gang. Det er også en del norsker som er gift både i Norge, England og Amerika. Det er kanskje kjekt å ha ei kjerring sånn litt hist og her, men det blir antagelig vanskelig å få regnskapet til å balansere for mange av bigamisterne. De norske kvinner har muligens forandret seg litt de siste årene, men er sikkert fremdeles førsteklasses i forhold til de utenlandske. Det finnes naturligvis untagelser.

De siste to årene har jeg fått mange brever fra mitt søskenbarn og hennes datter i Amerika, likeså fra onkel Johan. De vil jeg skal komme å besøke dem. Det har ikke blitt noe av det enda. Søskenbarnet mitt heter Alma Wilson. Hun er datter av Markus Holm og Johan Holms hustru. Alma er 58 år og har vœrt enke i mange år. De bor i Dell Rapids, South Dakota. (Johan Holm emigrerte fra Hegra i 1889. Han giftet seg i U.S.A. med enken etter sin eldste bror Olaf, som var Almas far. Olaf døde i en influensaepidemi i 1888 da hun var ett år gammel. Alma var altså ikke datter til Markus som min far trodde. Han var en annen bror av de to, som ble værende i Norge, og ble drept i en stygg togulykke. Gjennom Internettet har jeg faktisk funnet etterkommerne av Johan i Syd Dakota - se Genealogisiden min).

Jeg husker når jeg reiste med toget fra Stjørdalen på vei til Trondheim for å gå ombord i D/S Gudrid. Jeg spekulerte mye på om jeg nogensinde skulle bli istand til å reise den samme veien tilbake. Det har ikke vært mye håp om det under krigen. Det har jo som du vet blitt brukt mye sprengstoff her ute de siste årene. Dem skjøt efter øinerne som John Moan sa. Da nu krigen er over og ikke noe uforutsett hender kommer jeg sikkert til å få oppleve den store glede å kunne stå i vinduet på toget fra Trondheim til Hegra. Ja, det blir en begivenhet. Når jeg kommer vet jeg ikke enda. Vi kan jo ikke reise heim alle sammen. Det ville ikke bli rart med forsyningene til krigsherjede land da. Vi skal nu antagelig til Mexico og laste olje. Det blir en fin tur som vil ta sirka tre uker. Vi har fornylig fått en ny radio som koster femten hundrede kroner, så det er ikke noe skrot.

Sitter nå og hører rettsreferat fra Quislingsaken. Man behøver ikke være jurist for å skjønne at han kan henges nårsomhelst. Når jeg tenker på aksemaktene må jeg si som Frostakjærringa sa "Sjøl begynte ho, sjøl slutta ho og sjøl får ho ha det og".

Du sier du har det så bra. Det har jeg ingen sœrlig tro på. Du vet bra er et nokså tøyelig uttrykk. Du må skrive å fortelle mig hvordan det står til. Jeg har også fått flere brever fra alle mine søsken så nœr som Thora og storebror som ikke lader høre fra sig, men postgangen er så sein. Jeg skal skrive til alle sammen ved første anledning. Sender intil videre kopi av dette brev til de jeg først fikk brev fra. Håper dere skriver igjen. Skulle like å få se Stjørdalens Blad.

Jeg får slutte for denne gang. Skal sende dig et telegram når vi kommer mitt i Atlanteren igjen.

Du må ha det bra da mor og hils slekt og venner ifra mig.

Hjertelig hilsen fra Odd.

Beskrivelse av Odd's brev

For bakgrunnshistorie, gå til
Odd Conrad Holm og de forskjellige linkene nedenfor.

Ekstern link relatert til teksten i dette brevet (utenfor mine egne sider):
Bigamiloven