Krigsseilerhistorier

Johannes Slaastad
Ble, som nevnt innledningsvis født i Norderhov på Ringerike en vårdag i 1998. Familien flyttet senere til Nøtterøy der foreldrene jobbet som bestyrerpar på det kommunale pleiehjemmet Oserød inntil de kjøpte sin egen gård på Kjøle på Nøtterøy noen år senere. Johannes fikk derfor hele sin barndom og ungdom på Nøtterøy der befolkningen stort sett livnærte seg som sjøfolk og hvalfangere. Dette var selvfølgelig årsaken til at Johannes i likhet med den øvrige ungdommen på øya valgte sjøen som yrke. Bortsett fra en sommer på hvalfangst på finnmarkskysten under den første verdenskrigen ble det vanlig skipsfart for Johannes.

I sin ungdom traff han igjen den jevnalderende Bertha Olsen (skipperdatter fra Nesbryggen ) som hadde gått samtidig med ham på Bergan skole. Det ble etter hvert forlovelse og det ble bryllup. Bryllupet fant sted i Den Norske Sjømannskirken i Antwerpen i 1927. Dit reiste Bertha via Oslo med en av Fred Olsens passasjerbåter .

Styrmannskole og skipperskole tok Johannes i Tønsberg tidlig i tyveårene og etter noen år ble det et aldri så lite skippervikariat. Trettiårene var veldig vanskelige for de aller fleste. Ikke minst for sjømannsstanden. Johannes syntes nok han var heldig da han i 1935 fikk hyre som 1. styrmann (nå overstyrmann) i Kinafarten. Betingelsene var imidlertid temmelig tøffe. Styrmannsjobben skulle han ha i 6 måneder for deretter å overta skipperjobben. Skuta het D/S Dukat og tilhørte Arne Sveens Rederi i Oslo. Jobbens varighet skulle imidlertid være 5 år. I løpet av disse årene var det meningen at hustru Bertha og datteren Marit som var født i 1932 skulle få anledning til å reise til Østen for å bo der en tid og deretter reise sammen med Johannes tilbake til Norge. Betingelsene for en østenskipper på den tiden var for øvrig veldig spesielle. Det forekom fordeler som andre skippere måtte se langt etter. De seilte stort sett på de samme havnene gang etter gang og turene gikk vel fra Shanghai i nord til Singapore og malaysiske havner i sydvest. Det ble anledning til å foreta losingen selv og lospengene tilfalt skipperen. Dekkspassasjerer hadde de også anledning til å ta med seg og oppgjør for disse tilfalt også skipperen. Dessuten hadde han anledning til å ta med seg noe dekkslast som han også mottok oppgjøret for. Det var derfor ganske lukrativt å seile som skipper på Østen i den tiden.

Ting ble nok ikke som Bertha og Johannes hadde tenkt seg da han tok jobben og reiste østover. Utover i trettiårene tilspisset urolighetene seg både i Europa og verden for øvrig. Borgerkrig var det i Spania der både Tyskland og Italia blandet seg inn. Japan og Kina braket også sammen før krigen i Europa var et faktum. Det lå begrunnet krigsfrykt i luften. Ekteparet Slaastad ble nok derfor enige om at hustru og datter skulle holde seg hjemme for å ta i mot ham når han kom hjem en gang i løpet av 1940. Det var nok ikke sånn det skulle bli. Krigen i Europa kom i 1939 og i 1940 ble nordmenn aktive deltagere i denne. Inntil høsten 1941 fortsatte Johannes Slaastad seilasen på Østen og her kommer den videre historien om kapring og fangetid slik han selv beskriver det i en rapport nedtegnet etter sine private notater. Beskrivelsen er nedtegnet på vei hjem til Norge med Stavangerfjord i okt/nov 1945 etter opphold i USA etter fangetiden. Avskriften bruker nøyaktige det språk som J. Slaastad selv benytter i sin rapport for at den skal bli mest mulig autentisk:

KORT BESKRIVELSE AV KAPRINGEN AV S.S. DUKAT OG OFFISERENES INTERNERING.
(Her er navnene på nordmennene som ble tatt til fange. Noen av dem er også omtalt på sidene om livet i fangenskap - teksten er på engelsk).

Vi avgikk fra Hong Kong den 30. november 1941. Det var da intet som tydet på at Japan i løpet av noen dager ville erklære krig mot England og Amerika. Den 6. desember, ca 400 mil fra Hong Kong kom 2 japanske flyvemaskiner og kredset over skibet. Vi heiste vaart nasjonalflagg og maskinene tok da av med kurs for ”Kamran” Bay. Den 7.desember hørte jeg i radioen at en stor japansk konvoy var observert, stimende sydover, men intet varsel ble gitt om at krigen var nær forestående.

Kl 6 aften den 8. desember hørte jeg i radio at Japan hadde erklært krig mot England og Amerika og i samme broadkast hørte jeg at japanske flyvemaskiner hadde bombet Hong Kong, Manilla, Singapore og Bangkok. Vi var da ca. 60 mil fra Hong Kong. Alle mann ble kalt på dekk og underrettet om at krig var brutt ut i Østen. Et livbelte ble delt ut til hver mann og dem fikk ordre om ikke aa gaa tilkøis, men holde seg mest mulig paa dekk i løpet av natten. Livbaatene var fra før svinget ut og klare til aa sette paa vannet. Skibet ble mørklagt og begge styrmennene sammen med meg tok vagt paa broen hele natten.

Kl.11.25 om kvelden kom 2 krigsskib stimende op aktenfra og vi fikk pr. morselampe ordre om aa stoppe. Ved midnattstid fikk vi ordre om aa følge etter det ene krigsskib. Ved dagslys viste krigsskibet seg aa være japansk. Kl 8 fmd. den 9. signaliserte krigsskibet ”Fortsett til His-che-shin Bay”(ca 80 mil nord av Hong Kong). Ankom der og ankrede kl 10 fmd. Ved middagstid kom et boarding party om bord, bestående av 2 officerer og nogen soldater. Chefen for partiet, antagelig løytnants rang, underrettet mig om at Japan hadde erklært krig mot England og Amerika, derefter stillet han meg forskjellige spørsmål. Jeg spurte officeren om hvorfor dem kapret norske skib og dertil svarte han at alt vedrørende skib og last ville avgjort ved priseret. Boardingpartiet var om bord ca.1 time. Straks før dem forlot skibet erklærte officeren at skibet var kaptured og heiste det japanske flagg. Jeg ble underrettet om at dem holdt meg ansvarlig for skip og last inntil en bestemt avgjørelse var gjort.

Kl 4. emd, samme dag kom et andet boarding party om bord ledet av en underofficer. Straks dem var kommet om bord ble bajonettene satt på geværene og soldater postert rundt om paa skibet. Alle mann tilhørende skibet fikk ordre om aa stille opp på fordekk. En av fyrbøterne var litt sen med aa komme paa dekk og ble av den grund fiket flere ganger av underofficeren. Etter at alle mann var opstillet ble skibet undersøkt. Etter en stunds forløp ble maskinistene beordret ned i maskinrummet og fikk der beskjed om aa ta ned en av eksenterstengene. Under arbeidet ble maskinisten bevoktet av en soldat med trukken revolver. Eksenterstangen ble bragt om bord i et krigsfartøy. I de 4 dager vi laa i bukten fikk vi en gang litt proviant, fisk og grønnsaker fra et krigsskib.

Straks etter ankomst til Amoy ble vi boardet av Japanske Marine Officerer som gjennomgikk Skibets papirer og manifestet for lasten. Officerene var høflige, men kortfattet og forretningsmessige. Derimot var soldatene som av og til besøkte skibet mindre høflige og dem tok rikelig til seg av egg og bananer, tilhørende skibscompradorens privatlast.

Den 23. desember (skibet laa da ved kaien og losset lasten) fikk vi for første gang etter ankomst til Amoy proviant om bord (kjøtt, brød og grønnsaker). Provianten ble av skibets officerer likelig fordelt til de forskjellige departemanger om bord. Ved 9 tiden om kvelden kom en flokk japanske soldater om bord, rumsterte rundt på skibet, banket opp 2. compradoren og tok med seg i land bananer og flere kasser egg (compradorens privatlast) samt compradorenes rasjon av kjøtt. Vi norske ble ikke antastet.

Den 14. januar fikk jeg beskjed fra de japanske marinemyndigheter om at dem forlangte at kinesermannskapet skal bli stående om bord og arbeide for dem. Hvis de nektet ville dem bli satt i fengsel. Den 17. januar 1942 blev vi 5 norske beordret i land og innlosjert på ”Hope & Wilhelmina” hospital i Kuangsu. Vi fikk vår proviant tilsendt hver anden dag. Kokingen ble besørget av 2 kinesergutter som tidligere hadde tilhørt hospitalets kjøkkenpersonale. Det største antall fanger internert paa Hope hospital paa en gang var 50 og gruppen bestod av nordmenn, engelskmenn, russere og kinesere. Denne gruppen inkluderte 4 kvinner og 2 barn. Alderen på fangene varierte fra 3 måndter til 62 aar. Efter ca 6 maaneders forløp ble 16 av fangene satt fri, saa i det siste aaret var det 31 menn og 3 kvinner igjen som fanger paa Hope hospital. For å skaffe penger til innkjøp og litt ekstra proviant ble vi nødt til aa selge nogen av vaare private eiendeler og det ble gjort mellom det japanske konsulat og selvfølgelig maatte vi for a faa sakene solgt, selge dem til priser som lå langt under den virkelige verdi. Vi var fritatt for aa arbeide men holdt vaare opholdsrum og gaardsplassen i orden.

Fra januar 1943 fikk vi norske penger tilsendt fra det svenske konsulatet i Shanghai. Det var rikelig med bøker og magasiner, og det var ogsaa anledning til aa spille vollyball og ping pong. I sommertiden ble vi hver dag tillatt en 2 timers tur rundt om paa øien, fikk ogsaa tillatelse til aa bade fra en av badestrendene.

Den 4., 5. og 6te februar 1942 blev alle skibsførere (7 mann) tatt over til Amoy og framstilt i priseretten. Den siste dag i retten spurte jeg chefen om han betraktet nordmenn som fiender av Japan, dertil svarte han følgende: Nei, men det er vanskelig aa plassere dere fordi den norske regjering har tatt ophold i England.

Den 25. mai blev vi forflyttet til Shanghai. Vi blev sendt med en gammel lastebaat og vi blev Henvist (baade kvinner og menn) til mellemdekket. Der var last i forkant og aapent inn til kullbunkern i akterkant. Vi fikk utlevert en skidden stretcher til hver til aa sove paa, men maatte selv holde oss med køiklær. Vi blev servert mat 3 ganger daglig og vi intok vaare maaltider paa mellemdekket. Der var verken bord eller stoler, saa vi var henvist til aa sitte paa stercheren og ballansere skaffetøiet paa beste maate. Før vi reiste fra Amoy fikk vi utbetalt CRB$.377,- som godtgjørelse fordi vi maatte reise med lastebaat. Vi fikk lov til aa ta all vaar bagasje med oss, men den fikk stygg medfart, blev behandlet som styrtgods. Ankom Shanghai den 29.mai og blev inlosjert paa Naval Y.M.C.A. Vi fikk utlevert 4 blankets hver, men matte sove paa gulvet paa japanske straamatter, fra 2 til 4 mann paa hvert værelse. Maten blev tilberedt av japanske marinesoldater, men maatte selve besørge serveringen samt opvask og renhold. Paa ankomstdagen blev all vaar bagasje undersøkt. Sekstanter, skrivemaskiner, forskjellige bøker og andre ting blev beslaglagt.

Den 13. juni blev 13 av oss (Norske og Engelske) alle officerer fra handelsflaaten forflyttet til Shanghai War Prisoners Camp. 5 dager etter ankomsten blev vi satt til aa arbeide paa farmen som tilhørte kampen. Den medisinske avdeling i kampen var udmerket. Der var 3 amerikanske leger, 1 engelsk, 1 amerikansk tannlege og ca. 25 sykepleiere. Ved ankomst til kampen blev 1.st maskinist B.W. Hansen* inlagt paa kampens hospital da han led av en meget alvaarlig hjertesygdom. Alt mulig blev gjort for ham, men hans tilstand forveredes stadig. Den 17. mars døde han og blev den 18.mars begravet paa kampens kirkegaard. Provianttilførselen var rikeligere i Shanghai War-Prisoners Camp end i Amoy, hvilket det Internationale Røde Kors har æren av. Den 10. og 25. i hver maaned blev proviant og forskjellige nødvendighetsartikler sent inn til kampen fra det Internationale Røde Kors.

Da vi kom til kampen var det ca 1500 mann der, men i august samme aar blev 520 sendt til Japan. Etter splittelsen i Italia kom en del italienske fanger til kampen og for øvrig blev fangetallet økt med mannskaper fra nedskutte amerikanske fly. I begynnelsen av mai 1945 kom der ordre om at alle fanger i Shanghai War-Prisoners Camp skulde flyttes nordover. Pakking og forberedelser til reisen blev straks paabegynt og 100 fanger blev sendt nordover for aa sette den nye kamp i stand.

Den 8.mai blev 25 fanger der var syke sendt til et hospital i Shanghai. Kampens utstyr og Fangenes bagasje blev transportert til Kiangwan jernbanestasjon og oplastet på jernbanevogner. Arbeidet blev utført av fangene. Den 9.mai kl 6 morgen blev de resterende 901 fanger marsjert ut av kampen og ned til Kiangwan jernbanestasjon og anbragt i lastevogner fra 30 til 50 mann plus 4 soldater i hver vogn. Vognene var avdelt med piggtråd i 3 avdelinger. Midtpartiet i dørens bredde var for soldatene og endepartiene for fangene så det var lite med plass. Som proviant for reisen fikk vi av japsen 3 brød a 230 gram for den første dag derefter 3 hårde beskøiter pr.dag. Takket være det amerikanske og internasjonale Røde Kors led vi ingen nød, for de utstyrte oss med hermetisk proviant. Til maten drakk vi koldt vann som var tilsatt jod. Under transporten rømte 7 av fangene.

Den 14. mai ankom vi til ”Feng Tai”, ca. 7 km s.v. av Peking og blev der inlosjert i et stort varehus hvor det på forhånd var lagt stråmatter på stengulvet til å ligge på. Sov og spiste i varehuset på sigøinervis i ca 5 uker. Den 10. juni var vi igjen på flyttefot og reisens mål var da Japan. Befordringsmåten var den samme som fra Shanghai, men matspørsmålet var nu bra – fikk kokt ris og litt saltede grønnsaker 3 ganger daglig og drikkevann med jod.

Ankom til ”Fusan” på Korea den 23. juni og blev der anbragt i brakke der lå ca 1 km. fra jernbanestasjonen. Forholdene i Feng Tai var elendige, men i ”Fusan” var den 100% verre. Avreise fra ”Fusan” med båt de 28. juni og ankom til SUSA i Japan den 29. juni. Overnattet der i et skolehus og fortsatte reisen neste dag. Fra SUSA fikk vi reise i skikkelige passasjervogner. Fikk også på reisen i Japan ris og grønnsaker 3 ganger daglig.

Den 2den juli kom vi til Yokohama og der blev vi 5 norske og og 45 italienere tatt av toget (de andre fangene fortsatte nordover) og sendt til en krigsfangeleir som kaldtes Tokio Camp no 2. I kampen var det da vi kom 112 fanger.

I Japan var det til stadighet luftangrep og vi satt ofte i ”air raid shelters”. Natten mellom den 12te og 13de juli falt bombene ca. 150 meter fra kampen. Natten mellom den 25de og 26de juli blev kampen totalt ødelagt og 22 fanger og 15 japanere blev drept og 2 fanger såret. I distriktene rundt blev 600 mennesker drept. Alle menn satt i ”air raid shelters”, men 3 av dem fikk direkte treff, likeledes kampens bygninger. I shelteret hvor vi norske og 35 andre fanger satt faldt en bombe ca 10 meter fra shelteret, men ingen av oss blev såret. Den 26de blev alle menn satt i arbeid med å grave fram de døde, 13 mann blev funnet.

Den 27 blev vi sendt til en anden kamp som lå ca. 6 km fra den ødelagte kampen. Den første august om kvelden hadde vi igjen luftangrep i kampens distrikt. Under angrepet satt vi i en stor kornsilo. Siloen fikk 2 fulltreffere og flere bomber falt noen meter fra siloen. Barakken undgikk å bli ødelagt men våre opholdsrum var bestrødd med jord og sand.

Den 16de august blev vi av kampens autoriteter underrettet om at krigen var slutt og dermed var det også slutt med japsens brutalitet og djevelskap.

Under reisen i Japan og ved bombingen den 25-26 juli, mistet vi det meste av våre eiendeler.

I en oversikt over de forskjellige fangeleire som Slaastad nevner I sin beskrivelse ovenfor føyer han til en kort beskrivelse av den siste tiden i Tokio Camp 2 (beliggende mellom Yokohama og Tokio):

Distriktet rundt her blev ofte bombet av amerikanske fly. Natten mellom 25de og 26de juli blev campen totalt ødelagt og 22 av våre medfanger blev drept av bombene. 1 250 kg bombe faldt ca. 10 meter fra der vi norske satt. (Smellet og lufttrykket fra bomben er årsaken til at begge mine trommehinner er ødelagt). Fikk her i denne leir et hårdt slag i hodet med en sabel av en japansk løytnant og senere på dagen 2 knyttneveslag i ansiktet av en japansk korporal. Hva grunnen var til at jeg ble slått vet jeg ikke. Sabelslaget har beskadiget nervesenteret i hodet(issen) og bevirker sterke nervesmerter i hodet, særlig ved hjernearbeide.

Den 27.7.45 blev vi forflyttet til en fangeleir som lå ca.7 km nærmere Yokohama. I denne Leiren hadde vi en stor kornsilo som tilfluktsrom. De 1.8.45 fikk siloen 2 fulltreffere av bomber og flere bomber faldt nogen få meter fra siloen. Smell og lufttrykket fra disse bombene var også kraftig og alle som satt i siloen var etter bombeangrepet mer og mindre sløvet eller forvirret flere timer etterpå.

Den 30.8.45 blev vi befridd av amerikanerne og fikk en udmerket behandling. Kom til Oslo den 12.11.45. Hadde ved hjemkomsten malaria, gulsot og leverbetennelse og hadde et langt ophold ved Tønsberg sykehus.

Både i Shanghai og Korea hadde jeg mange kraftige anfall av malaria. Fikk kun medisiner så lenge anfallene varte, aldrig nogen etterbehandling og det skyldtes nok mangel på medisiner.

Som tidligere nevnt er Dukats menn og hendelsen som beskrives her av kapteinen også nevnt i teksten på sidene om livet i fangenskap

Relaterte eksterne linker:
Liste over fangeleilre i Japan - se også side 2, som inkluderer leire utenfor Japan. Dette nettstedet har også flere fangelister.
Kart som viser hvor de forskjellige leirene var.

Monrad O. Nordby
Som faren sjøkaptein Christoffer Olsen fra Nesbryggen på Nøtterøy ble det Oslorederiet Fernley & Eger Monrad O Nordby kom til å seile for. Det ble både tankfart og linjefart. I årene før krigen ble det linjefart med D/S Charente. Skipet gikk mellom Skandinaviske havner og havner på nordkysten av Spania som Bilbao og franske havner som Bordeaux. For sydgående besto nok lasten av alt fra fiskekroker til klippfisk og returlasten besto nok i all vesentlighet av vin og frukt.

Mannfolkene dro ikke så langt av sted for å finne livsledsagerne sine på den tiden. Gudrun Wivestad var kjenning fra skoledagene på Bergan og gift med henne ble Monrad. Sammen fikk de barna Mia (Inger Marie) i 1931 og Tobben (Thorbjørn) i 1937.

Linjefarten på Frankrike og Spania førte også til at fru Gudrun fikk flere fine turer sammen med mannen sin. Disse gledene ble det nok slutt på da krigen i Europa kom i 1939 og faren for torpedering av nøytrale skip så absolutt var til stede. D/S Charente hadde imidlertid jevnlige anløp av Oslo og under disse anløpene var det ikke uvanlig at skipperen fikk seg en tur hjemom eller familien besøkte ham i Oslo. Siste gangen dette skjedde før Norge kom med i krigen var nok relativt tidlig på året 1940.

9. april 1940 lå D/S Charente i Gøteborg. Både rederi, norske myndigheter og skipper ville vel at skuta skulle seile i alliert tjeneste. Det den gang så tyskvennlige Sverige satte imidlertid en stopper for dette. Både Charente og flere andre norske skuter ble av svenske myndigheter beordret til å ”stanna kvar”. De ble holdt tilbake i ”kvarstad”. Inntil 1942 var det ikke muligheter for norske myndigheter til å få skipene ut i alliert tjeneste der det i aller høyeste grad var bruk for dem. Både norske og allierte myndigheter la nok et stort press på den svenske regjeringen for å få skipene frigitt og en aprildag i 1942 kom dagen da ankrene ble hevet og 9 norske skip seilte i konvoy ut fra ut fra Gøteborg. Det var plassert sprengladninger om bord som ville gi skipperen muligheter til å senke skuta dersom han mente det var nødvendig. De fleste av skipene kom dessverre ikke så langt. I den absolutte nærhet av Vinga Fyr ved innseilingen til Gøteborg hadde tyskerne samlet en liten armada som lå og ventet på dem. De norske skutene var så godt som ubevepnet og ingen alliert eskorte var sendt for å assistere dem. Kapteinene hadde 2 muligheter. Den ene var å overgi skipene og seg selv til tyskerne eller tenne eksplosivene som var plassert om bord. Noen av de norske skipene slapp unna og kom seg over til England. De øvrige ble senket av sine kapteiner og ikke et eneste skip kom i tyskernes hender. Sjøfolkene ble plukket opp av de tyske krigsfartøyene og brakt i land i Danmark. Derfra ble de sendt videre til Tyskland der de ble plassert i de aller verste konsentrasjonsleirene som hevn fordi de ikke ville gå i tysk tjeneste. Det ble 3 forferdelige år for Monrad O Nordby og hans mange kolleger. Dette vedvarte til utpå våren i 1945 da de hvite svenske bussene kom og hentet dem. Det ble vel omtrent som å komme fra helvete til himmelen da de kom til Sverige noen få uker før tyskerne ga seg. Tilsynelatende frisk kom Nordby tilbake til familien i maidag i 1945

Det ble en velfortjent ferie for Monrad O Nordby etter hjemkomsten. Han kom imidlertid ganske snart i kontakt med rederiet sitt. Der ble han etter hvert bedt om å føre tilsyn med byggingen av Charente's etterfølger Medoc som ble bygget i Greåker. Dessverre hadde nok årene i konsentrasjonsleirene satt sine spor. En sommerdag i 1948 ble Monrad O Nordbys siste. Påkjenningene hadde nok vært for store og det var hjertet som sviktet.

Victor Fr. Kristiansen
Var Nøtterøygutt fra Nesbryggen født i 1903. Han ble gift med skolevenninnen Anna Olsen. Sammen fikk de Fritz i 1930 og Grethe i 1932. Som faren Fredrik senior så også denne sønnen. Hvalfangst ble hans levevei.

I 1939 reiste han, som så mange andre fra dette distriktet ut på hvalfangst i oktober 1939. Det var den britisk/norske Hektoria-ekspedisjonen han fanget til i 1939/40. Fangsten ble avsluttet i mars 1940 og via Cape Town i Syd Afrika, der hvalbåtene ble lagt opp, reiste han og mange andre hjemover med en engelsk passasjerbåt. Den gikk til England og det var selvfølgelig meningen at hvalfangerne skulle reise hjem til Norge ved aller første anledning.

Slik gikk det imidlertid ikke. 9. april 1940 var de bare noen dager syd for England og skuffelsen var stor da de skjønte at hjemreisen fra England var langt unna. Krigen i Norge var i full gang da hvalfangerne kom til England og hvalfangerne forsøkte å melde seg til tjeneste for norske myndigheter for å få anledning til å delta i kampene i Norge. Det gikk nok ikke og de aller fleste ble værende i Storbritannia inntil høsten 1940 da mange av dem dro på hvalfangst igjen. Sånn ble det også for Victor og hans eldste bror Fredrik. Høsten 1940 ble imidlertid begge ansatt for å fange til den britiske New Sevilla-ekspedisjonen.

En mørk oktoberdag* gikk kokeriet New Sevilla ut fra britisk havn med hundrevis av hvalfangere om bord. De gikk i en konvoy de skulle forlate og gå sørvestover ute i Atlanterhavet. Kokeriet skulle innom en vestindisk havn for å laste nødvendig fyringsolje for kokeri og hvalbåter. Så langt kom de imidlertid ikke. Like nord for Irland ble konvoyen angrepet av tyske ubåter. Sammen med sin gode venn Hans Beckmann gikk Victor og spaserte på kokeriets plandekk da torpedoen traff. Alle mann gikk til livbåtene og de aller fleste ble reddet på mer eller mindre dramatiske måter. Victor kom i en livbåt som var såpass skadet at den ikke kunne holdes flytende. En del av besetningen ble av livbåtføreren beordret til å legge seg i vannet utenfor livbåten for så godt som mulig å holde seg i denne. Alle mann var selvfølgelig gjennomvåte. Det var natt og det var kaldt. Alt så temmelig trist ut. Livbåtføreren hadde en stavlampe som han regelmessig sendte SOS signaler med. Det så ikke ut som om det ville komme noen reaksjon på anropene. Victor, som ble sittende ved siden av livbåtføreren syntes plutselig han så et aldri så lite lys ikke langt unna. Det ble igjen sendt SOS signal og dette ble besvart nesten omgående. Beskjeden de fikk var å holde seg i ro. De ville ganske snart bli plukket opp. Sånn gikk det også. Det var en britisk destroyer de kom om bord på og der ble alle sammen tatt veldig godt vare på. Det ble ordnet med tørre klær og maten smakte utrolig godt. Dramatikken var over for denne gangen og kursen ble satt for Liverpool.

Vel ankommet Liverpool kom problemene. Ingen penger i en by der tilstandene var temmelig kaotiske. Tysk bombardement både natt og dag. Det lille som var av norsk representasjon i byen hadde mer enn nok å foreta seg. Alt ordnet seg etter hvert både med bevertning og losji. Et av Victors store problemer var å finne igjen storebroren Fredrik. Noen enkelt sak var dette ikke. Alt var plundrete i Storbritannia på den tiden. Telefonen var eneste mulighet til å komme i kontakt med noen. Den var imidlertid også temmelig miserabel. Etter noen dagers intens ”jakt” lyktes det å finne ham. Fredrik hadde vært meget uheldig ved låringen av livbåten og blant annet brukket flere ribbein. Han var innlagt på sykehus i Glasgow. Tilstanden var ikke alvorlig og etter noen uker kunne han utskrives. Brødrene meldte seg da på det norske sjømannskontoret i Glasgow. Der ble de fortalt at mange norske fiskebåter kom til Skottland med flyktninger. En av disse fiskebåtene kunne brødrene, som var fangstfolk overta og drive fiskeri med. Mat måtte de allierte ha og det var det ikke for mye av i Storbritannia. Det å kunne være med på å redusere dette problemet var noe de kunne tenke seg og som de også sa ja til. De dro til den lille fiskerbyen Buckie på Skottlands østkyst. Der ble de til høsten 1944. Da skulle det norske kokeriet Sir James Clark Ross sendes til Sørishavet for å fange hval. Det var meningen at brødrene skulle ha hver sin fangstbåt til denne ekspedisjonen. Alle hvalbåter, norske som britiske var jo etter hvert satt inn i sjømilitær tjeneste og en del skulle ombygges for fangst igjen. Dette tok sin tid og båten Victor skulle fange med ble ikke så tidlig ferdig at den kunne sendes sørover på fangst igjen. Det igjen førte til at Victor meldte seg til tjeneste i den norske marinen. Her ble han ganske snart sendt på offiserskurs for deretter å bli beordret til tjeneste på en minesveiper. Etter krigens slutt ble denne sammen med flere andre norske beordret til tjeneste i Frankrike før de kunne sette kursen nordover og HJEM. En herlig junidag i 1945 kom Victor hjem til Nøtterøy igjen. Det ble en kortvarig permisjon før han måtte tilbake i tjeneste

Et helt år deltok Victor i på minerydningen i Skagerak. Sommeren 1946 var ”krigen slutt” for hans vedkommende og etter hvert ble det hvalfangst igjen. Han var ganske heldig og fikk mange gode år sammen med Anna og resten av familien. Begge gikk bort i 1997 vel 93 år gamle.

Tillegg til J. Slaastads rapport.
Slaastad har tegnet ned deler av referater fra forhørene i de to priserettene han var innkalt til:

I forbindelse med kapringen av S/S Dukat 8. desember 1941 ble det dagen etter avholdt et kort forhør av S/S Dukats kaptein Johannes Slaastad. J. Slaastad har beholdt kopier fra dette korte forhøret som her gjengis. Senere 4. – 5. – 6. februar 1942 ble det holdt ytterligere et rettsmøte ”Prize Court” som vel kan oversettes som priserett. Også referatet fra denne retten har Slaastad beholdt, det gjengis her som rettsforhør 2.

Proceedings from the inquiry in "Hi-Che-Chin" Bay, China, held by the Chief of the Boarding Party, 9th of December 1941.

Question	Answer
Ship's name?	Dukat.
Signal letters?	L.D.J.J.
Nationality?	Norwegian
How port?	Oslo, Norway.
Companys name?	A/S Arne Sveens Rederi.
Companys address?	Hvalstad, Norway.
Companys name in London?	The Norwegian Shipping and Trade Mission.
Your name?	Johannes Slaastad.
How many men and what nationality aboard your ship?	54 men, 5 Norwegians and 49 Chinese.
Where did you come from?	Bangkok.
What kind of cargo have you on board?	Rice and general cargo.
How much cargo?	14000 bags of rice and about 160 tons of general cargo.
Where would you discharge this cargo?	Hong Kong.
Have you called at any port since leaving Bangkok?	None, except Koheichang where we completed the cargo
What date did you leave Bangkok?	30^th of November 1941
How many times have you been to Hong Kong in the past year?	Seven times.

On departure from ship by boarding party the officer in charge said "I hold you as captain responsible for the ship and cargo until final decision has been made."

Proceedings from the prize court held in Amoy, China 4th, 5th and 6th february 1942.

Question	Answer
How long have you been master of the ship?	Three and three quarter years
Is the ship directed from London, by British Authorities?	The ship is directed from London, but by Norwegian ship owners
Why has the Norwegian Government moved to London?	So they could be free to take care of Norway and Norwegian interests.
Is there any foreign capital in the company?	As far as I know all the capital is Norwegian.
Has the ship been employed by the British Ministry of Shipping?	No.
Where has the ship been trading the past year?	Bangkok – Hong Kong – Bangkok – Singapore and F.M.S.
Where was the ship build, and where was it previously employed?	Build in Shanghai 1920- and has always been employed in East Asiatic waters.
Have you any warrant or other papers issued by British Authorities?	No.
Did you receive a military education?	No.
Have you been in the military service?	Yes 10 month in the Royal Norwegian Navy 1918-1919.
Is there any other officer of your crew that has done military service?	Yes, 2 engineer John Alme has served 48 month in the Army.
What time did you first know about the war between Japan, America and England?	18 o'clock, 8^th of December 1941.
From what source did you get your information?	By radio, London Broadcast.
What time were you stopped by Japanese warships?	23:25 o'clock, 8^th of December 1941
Where were you intercepted?	About 6 miles S:E: of N.E. Head (Tamkan Island)
Why did you not discharge your cargo overboard, or in some other way destroy it, as you must have realised that you would be captured by the Japanese warships?	Because it was my duty to get the ship and cargo to port of discharge, and I concider Norway neutral to Japan, also was sure that even if the cargo was confiscated the ship would be released.

Many more questions were asked about shippers and receivers of the cargo, for them I referred to the manifest.

Jeg vil igjen oppfordre krigsseilere til å sende meg litt om sine egne opplevelser, slik at jeg kan legge flere historier inn her.

Den norske handelsflåten 1939-1945	Skipslister (bare på engelsk)
Finn gamle skipskamerater	Forum for søk etter gamle venner
Maritime Bøker	For salg, kjøp, bytte eller spørsmål om maritime bøker
Skips-forum	For spørsmål vedr. skip